En fantastisk dag!

Den herlige dagen begynte med at vi besøkte day care senteret. Det er en barnehage som hører til klinikken her. Vi tok med leker fra Norge, og spesielt såpeboblene og ballongene falt i god smak. De var så søte, og vi fant alle vår lille yndling.

Etterpå ble det lagt planer over hodet på oss at vi skulle besøke hjemmet til et par av de som jobber på klinikken. Så vi gikk fra hus til hus og fikk servert kjeks og brus. Herlig dag i praksis. he he. Det er en veldig fin måte og bli kjent med de som jobber her på, og alle er veldig gjestfrie og åpne. Vi fikk se på bilder fra bryllupet hos en, og andre fikk barna eller mannen til å synge for oss. Vi ble veldig imponert over hun ene sykepleieren som bor her som forsørger sin fattige far, sin bror og søsters skolegang med sin lønning. I tillegg er hun en enslig kvinne. Dette ga inntrykk på oss. Så ung og ofrer så mye for familien!

Reidun serverte herlig lunsj i dag etter ønske fra oss - blomkålsuppe og pannekaker. Som dere skjønner har det vært veldig mye spising i dag, og magene er stappet.

Klokken fem ble det arrangert avskjedsfest. Partytelt ble slått opp og store høytalere plassert. Her var det ulik underholdning, blant annet skuespill, sang og dans. Vi hadde vårt eget lille innslag, hvor vi sang en sang på norsk, engelsk og hindi. Reidun synes den var litt kort, men vi har hatt en travel uke, så rakk rett og slett ikke mer.

Amalie ble veldig emosjonell og måtte tørke tårer flere ganger.

Rett fra avskjedsfest til fødsel. Og endelig fikk vi være med på en fødsel som foregikk normalt. Babyen gråt da den kom ut etter litt sug, og moren har det fint. Det ble en laraka (gutt), og hele familien var fornøyd. Janne (venninnen til Carolina) sine babyklær som hun hadde brukt som liten ble gitt til denne babyen. Det så ut som om de ble glade for det.

Og så var det indisk bryllup. Som dere skjønner har vi hatt en veldig travel dag. Bryllupet hadde 1500 inviterte gjester, så det var ganske så stort. Vi fikk se bruden, men det var desverre før hun hadde pyntet seg. Men brudgommen fikk vi se. På bilde sitter han på en slede etter to flott pyntete hester. Med et fasinerende korps som spilte foran han. Det er tradisjon at han kjører gjennom gatene før han treffer bruden. Den hinduistisk bryllupsguden stod opp i dag og det er nå sesong for indiske bryllup. Under "paraden " ble vi oppfordret til å danse av de ansatte på klinikken. Etter litt overtalelse fant vi ut at vi like gjerne henge oss på og bli med på å danse gatelangs.

Ofte har aldri bruden og brudgommen truffet hverandre før. Noe som kan forklare hvorfor de såg så nervøs og engstelige ut. Ingen av dem smilte en eneste gang. Det er vanlig her at man lærer å bli glad i hverandre.

Ellers har vi laget en ny definisjon av kugalskap. Etter vi så inn i en stue der kuen lå på gulvet sammen med menneskene og så på tv. he he. Morsomt!
Kuene er overalt her, og gjør også fra seg overalt! Det er ganske vanskelig å gå i en mørk gate og samtidig være obs på hvor en setter foten. Tråkker du på noe bløtt og ekkelt kan det enten være avføring fra en gris, ku, gjeit, sau, hund, ape eller i verste fall et menneske. For de sitter seg stadig vekk ned (gjerne midt i veien) når naturen kaller.

Dagens ord: dod - melk

Her drikker vi bøffeldod.

Sykehusbesøk og sarie øving

I går tok Reidun oss med og viste oss tre sykehus i Hathras og et i Mursan. Det var ganske ulik standard på sykehusene, og alle fire er fint enige om at vi aldri må innlegges her. På det ene statlige sykehuset var det fire "fødebenker" ved siden av hverandre, uten skillevegg og fritt innsyn fra alle vinkler. Grusomt! Vi kaller det samlebånd fødestuen.

Vi besøkte også en statlig klinikk som ligger i Mursan. Dette er den verste fødestuen vi noen sinne har sett. Og for å sitere Reidun så er dette møkka høl. Det luktet, det var blod på veggene og som en venninne av Karianne sa, liknet det på en obduksjonsbenk. Siden dette var en konkurrent fra Reidun måtte vi late som at dette var virkelig bra standard for at vi skal få komme igjen. De har lovet å ringe hvis det er noen fødsler som vi kan få være med på.

Bildene er fra føderommet.

På kvelden spilte Carolina cricket med kidsene, mens vi andre var heiagjeng. Vi synes ballen var litt for hard, og kom i en litt for stor fart. Dette tok ikke skrekken fra Carolina (håndballspilleren), som oppi kampens hete fikk en ball på øyet. Men det hindret ikke henne og konkurranseinnstinktet hennes.

Etterpå fikk vi en innføring i hvordan vi skal kle på oss en sarie av Reidun. Det var jammen ikke lett. Og har måtte filme hvordan det skal gjøres, for at vi skal klare å få det til neste gang. Se bilde under hvor fine vi ble. Håper vi får det til på egenhånd senere.

I morgen skal det arrangeres avskjedsfest for oss, og vi er blitt bedt om å lage et innslag. Her diktes det for harde livet på engelsk og vi øver på sanger. he he.
Det blir en travel dag i morgen da Reidun nok en gang har dobbelbooket. Vi skal nemlig i bryllup i morgen også, til gartnerens søster. he he. Vi får desverre ikke med oss hele bryllupet da det varer i flere dager, og vi reiser på fredag. Men vi får med høydepunktet og vi får se bruden når hun pynter seg.

Nå er vi spente til reisen vår til Delhi, og oppholdet der. Sannsynligvis får vi ri på elefanter på veien. Det blir gøy! Reisen tar 5 timer og vi reiser klokken seks om morningen. Vi er spente på det meste, praksisen på sykehuset, byen, shoppingmulighetene og museumsbesøk.

Og så håper vi virkelig at vi får nettilgang der også, men foreløpig vet vi ingenting.

Hilsen Indiagjengen!

Tempeldag

I dag har Reidun tatt oss med på en rundtur og vi har besøkt 4 ulike hindu templer. Det var en artig med dog spesiell opplevelse. Alle templene befant seg i den hellige byen Vrindavan, ca 1,5 t kjøretur herfra. Det ene tempelet het Isckon tempelet, og der fikk vi en ubeskrivelig opplevelse. Fryktelig dumt at vi ikke fikk lov til å hverken filme eller ta bilder. For dette blir vanskelig å beskrive med ord. De danset, sang, la seg stadig ned for å kysse gulvet. Dette må oppleves!

Vi har hatt en innholdsrik dag og sett mye kultur. Vi er heldig som har Reidun som kan ta oss med på slike ting. Hun er den perfekte praksisveileder, samt tolk og reiseguide.

Nå har dere hjemme stilt klokken og derfor blir tidsforskjellen en time lenger. Altså 4,5 time.
Ellers har vi hørt rykter om at sariene våre er klare fra skredderen. Så nå gjenstår bare "klesøving" hos Reidun. Er visst et kunststykke å ta den på skikkelig!

Dagens ord:

Gutt - laraka

jente - laraki

En ny oppdatering fra oss.

Dagene flyr, og nå er det virkelig på tide med et nytt blogginnlegg. På fredag drar vi til St. Stevens hospital i Dehli for å være der i ca to uker. Tiden har gått ubeskrivelig fort, og vi synes det er veldig trist at vi snart skal forlate Mursan, klinikken her og alle de hyggelige og imøtekommende menneskene. Men vi har en uke til som skal nytes. I dag er det søndag og vi har hatt en dag fri. I dag har kirken arrangert rockekonset. Morsom opplevelse, da rockebandet ikke kunne komme, og det kom tre tilreisende prester i stedet som måtte holde konserten. Det var ikke akkurat en rocke konsert for å si det sånn - og det hele ble til en ganske vittig opplevelse. Vi er helt sikkert på at om vi hadde vi holdt tellingen, sa vokalisten Halleluja minst 50 ganger i løpet av konserten!

I går var vi med på åpningen av en kvinnegruppe og en ungdomsklubb i en liten landsby. Det var spesielt å se, og spesielt kjekt å se hvor mye det begydde for innbyggerne. De fikk cricket utstyr og instrumenter, og ble kjempe glade for det.

Ellers har vi vært med og holdt babyshower på onsdag. Kjempe gøy! Der ble det gitt vaksiner, man fikk muligheten for å HIV teste seg, og barna ble veid. De barna som hadde tatt de vaksinene som de burde ha og de som veide mest i forhold til alderen vant premier. Dette er for å motivere foreldrene til å gi vaksiner til barna og forebygge underernæring. Gavene var klær og leker som vi hadde med i fra Norge.

Ellers fikk de eldre barna skrivesaker og alle de voksne fikk såpe og en vaskeklut. Det var veldig spennende å få være med på.

Vi har også vært og besøkt landsbygdene som Betanien samler inn penger for å støtte. Dette er en uopplyst landsby, og mye som bør gjøres. Vi gikk sammen med Reidun som er jordmor og besøkte gravide og kvinner som nettopp hadde født. Veldig spesielt å se, de fleste ante ikke hvor langt de var på vei og hadde ei heller hatt noen svangerskapskontroller. Reidun gav informasjon om vaksiner, ernæring og div. Flere av barna hadde ingen vaksiner og var svært underernærte. Vi synes det er flott å se hva pengene skal brukes til - for her trengs det virkelig!



Dagens ord:

ape - bandor.

Dette er et veldig nyttig ord og kunne, spesielt hvis vi må rope på vakten. Vi har fått høre et par skrekkhistorier hvor apene kan komme etter deg og bite helt uprovosert. De har grusomme tenner og er helt sikkert smittet av rabies. Så best å holde seg unna!

19 oktober

I går kom endelig dagen, hvor vi skulle dra til Agra for å se Taj Mahal og Red Fort. Dagens nye opplevelser begynte allerede under taxi turen til. Hvor vi atter en gang kunne ønske vi kunne forstå hindu. Spesielt kunne si: «Hvorfor kommer det to skumle menn inni taxien vår, midt på en øde landevei?» Men etter en enkel samtale med Reidun fikset hun oppi det hele og de ble kastet ut. Vi kom trygt frem til Taj Mahal hvor vi taklet «gribbene/selgerne» veldig godt. Trikset var å si at vi kom fra Kazakstan, og ikke i fra rike Norge. Taj Mahal stod til forventingene og vi koste oss veldig i den steikende varmen. Etter det besøkte vi Red Fort, som også var fantastisk på sitt vis. Under begge turene merket vi at vi ble betraktet som kjendiser av indere rundt oss, flere kom bort og spurte om ; «one pose please!», «can I take a picture, mam´» Flere tok også snikbilder med mobil, sånn er det å være vestlig i India.

I dag er det forsatt Divali feiring, og det er få/ingen pasienter på klinikken, og derfor har vi tatt oss fri. I dag er det bror og søster dagen for hinduer. Og det betyr at søsteren faster, og til kvelden utveksler de gaver med broren. Janne sutrer over at det er overskyet siden hun vil sole seg (hun selv mener det er blitt lite av), og Karianne og Carolina er skrekkslagen etter den nye slangeopplevelsen; for under lunsjen kom en av Reiduns engler/hushjelp løpende inn og sa vi måtte komme ut, og hun stod å pekte oppi et tre. Det var det en gedigen slange, som visst nok også var giftig! *gulp* Det blir noen våkenetter fremover.

Ellers ble vi vekket midt på natten, da en fødende dame kom inn på klinikken. Dette ble en traumatisk opplevelse fordi det ble komplikasjoner under fødselen, og når babyen endelig kom ut gråt hun ikke. Etter mye om og men fikk barnet små harke/hoste lyder og en veldig svak gråt. Hun skulle absolutt blitt fraktet til en obs post og overvåkt av spesialister. Men familien ville ikke dette, fordi hun ble født som jente. Dette ble tatt tungt for gjengen, som fikk mye å tenke på.
Selv om Amalie sitter her og forbanner et sakte Internett, (hun jobber iherdig med klassetur til Riga, flink jente!) så skal vi prøve å bestille flybillett fra Goa til New Delhi, for en kortere hjemreise.

Dagens ord: smerte = dard
jeg heter...= mera naam ... hai
hva heter du? = Aapka naam kya hai?

15 oktober

Nå har vi vært her i snart to uker. Og vi koser oss fremdeles. Hotellet i Goa er bestilt, vi skal bo på Calangute stranden, og hotellet heter «Neelams the grand hotel Goa» Vi har vært med på slutten av en fødsel, og gleder oss til neste. Vi er blitt lovet å være med på flere fødsler. Det er færre fødsler her fordi myndighetene betaler kvinner som føder på sykehus 1400 rupees. Her i Uttar Pradesh er det bare 20% som føder på sykehus, så dette er et viktig tiltak fra staten. Men hvorvidt kvinnen går ut derifra med pengene i hånden er noe usikkert.
I Vrindavan har vi vært på enkehjem. I India er man lite verdt visst mannen dør, og de tror at livet er skjebnebestemt. Når mannen dør er det som regel en synd for noe de har gjort. Enkene forlater familien selv for å ikke være en byrde, men mange blir også jaget bort fra familien, da de blir en utgift for dem og truet på livet. Disse går i hvite sarieer og skallet hår, det er fordi de ikke lenger fortjener å være fine. Ellers er det også mye konsultasjoner av gravide. Vi har kjent på mange mager, og har nå lært oss hvordan finne ut hvor mange mnd/uker de er på vei.

Vi shoppet litt i det siste. Vi har fått salvakorte som er de dagligdagse indiske draktene vi går med (de vi har på oss på bildet under). Vi har også kjøpt sariee som ligger til skredderen i skrivende stund. Sariee er noe man bruker mer når man skal pynte seg litt. På lørdag er det Diwhali som er en lysfest, som er for å feire en indisk gud. Det er en slags juleaften for inderne hvor de gir hverandre presanger og har masse lys på husene. I kveld skal vi få en forsmak på Diwhali feiringen her på klinikken. Etter det skal vi på bursdagsfest til sønnen av vaktene som passer på oss. Han blir 23 år. (hahaaa)

Dagens ord: Pani = vann (svært nyttig ord i varmen)

Her kommer svar på den spørsmålsrunden vi hadde for litt siden:

Spørsmål:
Er det slanger der? Ja det er slanger her, men vi har enda ikke vært vitne til en det. De kommer frem når det regner, og her er det tørt så bekymrer oss ikke for det.
Hvordan er doen og dusjen? Doen her vi bor er eksemplarisk, utenfor disse veggene er det ofte hull i bakken – noen av oss er blitt litt vant til det, mens andre har litt vanskeligheter.
Ligger dere på enerom? Nei, vi bor to og to sammen. Karianne og Janne deler et rom, mens Amalie og Carolina deler det andre.
Hva får dere til middag? Vi får alltid ris og noen brødlefser, som regel er det bare vegetarmat vi får servert, ofte med poteter, brokkoli og blomkål i en gulfarget saus! mmm NAM NAM. Og her blir vi bortskjemt med dessert flere ganger i uken. Kaloribehovet er vel dekket av dessertene.
Hvordan er det å snakke med pasientene? De snakker ofte til oss, og tror at vi forstår språket, men vi trenger en oversetter. Det eneste vi sier til dem er «namaste» som betyr noe som gå med gud eller noe sånt, og så smiler vi pent til dem.
Hvor lange vakter går dere? Det er svært varierende. Når vi reiser på disse campene kan dagene være lange og timene går fort. Når vi er på klinikken står vi mer fritt i arbeidstiden, og dagene er ofte kortere.
Hvordan går det med klara og co? Klara er på vakt og spiser myggen, hun beskytter Karianne og Janne. (klara er en av salamanderne på veggen)
Jogger dere innenfor området? Karianne og Carolina har som mål å trene annenhver dag. Mye løping blir det ikke foreløpig, men Reidun har en tredemølle, som man kan låne. Janne og Amalie sitter ofte apevakt.
Hvordan går det med ????? Amalie? Hei Silje! Ja vi sa det var lov til å spørre om alt. Og jeg kan svare at det går bare bra med det, jeg klarer meg helt utmerket, og vurderer å utvide fra 3 til 6 mnd!;)
Kan vi ta et nytt indisk ord vær dag? Ja det kan vi, det var et godt forslag!

9 oktober

I dag har vi vært på HIV support group. Dette er en gruppe hvor infiserte kvinner, menn og barn i alle aldre kan komme for rådgivning og oppfølgning. Her har man et sted for å dele erfaringer og få konsultasjoner hos lege.
Dette var spennende å få være med på, og vi fikk stille spørsmål til de smittede. Vi spurte bla. hva de tenkte da de fikk diagnosen, og mange fikk ikke aksept av familien.

I går var vi på en Daba. Dette er et sted hvor trailer sjåfører stopper for et bad og litt hvile. (som en slags rasteplass). Her hadde Reidun sitt team et prosjekt hvor alle sjåførene som ønsket det, fikk muligheten for å teste seg for HIV. Mange sjåfører møter prostituerte på veien sin, og blir smittet derifra. På den korte tiden vi var der ble ca 20 testet, derav var en positiv.

Ellers koser vi oss i hverandres selskap, med kortspill, interne konkurranser under måltidene og gøye samtaler om surrealistiske emner.

Dagens sitat:
Karianne: Åh, apene er så søte. Bare de ikke stjeler noe som er mitt.
Janne: Nei, æsj de har jo så stygge rumper
Amalie: Ja, vi de burde f... få på seg en bukse.
Janne: Ha ha, jeg har et bilde av en med skikkelig stor pung!

Legg gjerne igjen hilsen. Det er kjempe gøy for oss å lese. Amalie har en super ide – spørsmålsrunder! Legg igjen spørsmål til oss på kommentarene. Alt er lov! ;-)

http://www.misjonsselskap.no/sider/tekst.asp?side=2118

3-6 oktober

Namaste fra Indiajentene! Flyturen gikk kjempefint. Etter passkontroll og baggasjehenting begynte vi på let etter en minibank, noe som viste seg å ikke være så enkelt. Det hele endte med at Amalie og Karianne tømte den eneste minibanken som fungerte. I taxiboden ble det ordnet at vi skulle få ta ut penger på veien mot Mursan. Etter baggasjen var tauet fast til bilens tak var vi på vei.

Etter 5 timer med humpete vei, ingen kjøreregler og mange inntrykk kom vi frem til Mursan, hvor vi ble møtt av Reidun, Marianne, Spotty & Co. Fikk servert indisk middag og resten av kvelden ble det avslapping på rommet. Første dagen fikk vi omvisning på klinikken, besøkte barnehagen, sett kirken og være med på noen konsultasjoner av gravide kvinner. De ansatte på sentret arrangerte en velkommstfest for oss, noe som er vanlig når man kommer til et nytt sted i India. Her fikk vi hjemmelagde smykker og kjeks.

I dag ble vi delt i to grupper. Amalie og Karianne dro til Kaharri, som er en annen klinikk for familieplanlegging. Vi traff en kvinne som var 7 mnd på vei og veide 35 kg, og andre pasienter med dystre bakgrunner. Janne og Carolina var på HIV/AIDS kamp hvor de testet lokalbefolkningen. I 3 timer ble de stirret på av barn, mens fluene omringet de resten av dagen. Det var spennende å se at det var like mange menn som kvinner som testet seg. Ofte er det bare kvinner som tester seg, fordi mannen ikke ønsker dette.

Ellers koser vi oss og nyter indisk karri, selv om noen begynner å bli lei av omelett og chapati til frokost. Og dette er noe vi skal få servert de neste 26 dagene... mmm! Og enda har ingen blitt syke! Bank i bordet for at vi unngår delhi belly! (vi får ikke lastet opp bilder grunnet dårlig nett)

Hilsen Indiajentene.

Munich

Nå sitter vi i Munchen og har noen timer igjen før vi skal ombord på neste fly! Tårene er nesten tørket og spenningen stiger for fullt. Fordi de som lurer på hvordan det har gått med Amalie som for en stund tilbake har bestått flyskrekkurs, kan vi gledelig fortelle at det har gått over all forventning. Sitat fra Karianne: "Du er så rolig Amalie, har du tatt noe?" hahahaa!

Mens Amalie har hatt sine utfordringer og virkelig møtt sin store frykt, har Carolina med det store sovehjertet sovet gjennom det hele. Mens Janne og Karianne har fått tilbake sin normale øyenfarge etter tårevåt avskjed på Flesland.

For dere som er interessert, her kommer en liten introduksjon!

Carolina: Nettopp fylt 22 år, er håndballjenten i gruppen og ser veldig fram til å ri på en elefant og få inn forsvarsteknikken hun lærte av sin indervenn Sean.

Karianne: Feirer 23 års dagen i India, edderkoppfreaken blandt oss, og ser virkelig frem til nye opplevelser!

Janne: Har levd på denne jord i 22 år, blondinen som er redd for å bli lugget i India og ser frem til å se det dyriske India, spesielt tigrene (grrr grr)

Amalie: Er 22 år ung, er den flyskrekkurerte jenta som holder foredrag om flyetypene underveis og ser frem å utfordre tålmodigheten sin!

Fra venstre: Janne, Amalie, Karianne og Carolina